I forrige uka hadde EBK et lag i Gothia Cup i Gøteborg. Vårt Gutter 16-lag reiste nedover søndag 16. juli og tilbrakte uka i Gøteborg på skole i Alingsås mens de spilte kamper og deltok på en av verdens største fotballfester.

Hvis vi skulle oppsummert på vanlig vis er det nok ikke ekstraordinært. Laget kom til 64-dels finale i B-sluttspill, og dermed ikke spesielt langt og antagelig ikke et oppslag avisa, sosiale medier eller websider.

Og det tåler både spillere og trenere helt fint

Men for deg som vil vite litt mer om hvorfor vi dro, hva vi opplevde og hva vi lærte – da er denne for deg! Og for all del – vi ønsket oss mer, og det ser du litt lenger ned i teksten.

Vi startet ukene før å forberede oss. Vi sjekket ut lagene vi skulle spille mot i pulje – et amerikansk lag fra California (Belmont), et jordansk akademilag (Reds) og et svensk lag fra Stockholm (Åkra). Morsomt oppsett – spennende nasjoner. Dommere fra England og Sverige, tre i tallet hver kamp.

Vi ble enige om noen kjøreregler i fellesskap, og tok med oss bussen og dro! Som trener er ikke så lett å bli kjent med 16-åringer. Det som hjelper er sannsynligvis 6 dager – 24/7. Det virker faktisk hensiktsmessig motsatt vei også.

Vi spilte faktisk bare spennende kamper. I den første kampen mot Åkra tapte vi 4-2 på gress. Eller det som var igjen av gress etter at det regnet som besatt i 60 min og absolutt alt (Alt!) var gjennomvått.

Men vi lærte noe her! Vi oppdaget at gress var uvant, og vi oppdaget av Andreas og Sebastian er mektige krigere – mer enn både trenere og spillere hadde sett før. Det var nyttig. Så oppdaget vi også at de spiller mye tøffere i Sverige. Det kom litt brått på. I Gothia-Cup tar de opp kampen, så etter en gjennomgang på video av spillerne selv så måtte det nok tiltak før neste kamp. Og så scorte vi på straffe da!

Glemte nesten, imellom der rakk vi en åpningsseremoni med 30 000 andre på Ullevi med avsluttende fyrverkeri. Stort dette fotballfellesskapet, og vi er en del av det. Noen nye bekjentskaper rakk gutta også. Noen av de var såpass viktige at de neste ikke rakk bussen hjem, og hisset opp den ene treneren med at jenter var viktigere enn regler. Men der og da var det sånn.

Reds, som framsto relativt mektige på papiret var også det. Helproffe rammer på kunstgress denne gangen. Det opplevdes internasjonalt – mottatt at Gothia-verten, engelskspråklig dommertrio og et lag fra Jordan. Vi var brått ut og representerte EBK i en litt større sammenheng. I alle fall føltes det litt slik.

Innsatsen imellom hadde hjulpet. Vi hadde en haug med krigere denne gangen, og vi skulle levere – Akademilag eller ikke. Og det gjorde vi. Vi var jobbet beinhardt, kjempe sammen og forsvarte og angrep oss mot et Jordansk lag som også kjempet. Det ble en «rysare» av en kamp, og når Lukas dro av tre mann som måtte hjelpes tilbake i balanse så samlet publikum seg i et solid brøl (Vi hadde med oss en del selv, men her vi fikk god hjelp av en haug med svensker som likte god fotball!). Når Aksel redder en skuddserie fra 3 meter så sikret vi 1 poeng og uavgjort. Bra frustrerte jordanere, men når kampen er over er vi enige om «Good game, exiting match!»

Det var derimot mer å utrette i dag. Noen må følge opp nye bekjentskaper utover ettermiddagen, noe velger et avslappende dag i badeland. På kvelden derimot – ny plan for å slå amerikanere.

Siden vi oppdager stadig nye ting. Markus er kanskje midtbanespilleren vi trenger, og vi må definitivt jobbe med angrepsspillet. Det blir for mye langpasninger!

Belmont fra California er klare, og vi er forberedt. Vi er gjennom frokost, har lagt planer og er rigget. Vi trenger en serie for å gå til A-sluttspillet, og har et tenningsnivå som ligger rett over tretoppene
 Det blir både gule og røde (Selv om absolutt ingen unntatt dommeren skjønte hvorfor, om det er enigheten komplett. Faktisk er også den amerikanske treneren og UEFA-representanten med oss her, uten at det hjelper noe som helst – i alle fall var det vår oppfatning!)

Dommeren dømmer også i Sverige.

Vi lykkes ikke her, vi er misfornøyde med oss selv og spillet vårt – her var vi ikke tro på planen, eller kanskje vi hadde en god nok plan. Etter å ha sett kampen – vi må justere litt for å lykkes bedre på disse gressbanene.

Det blir et tap. Lisebergplanene må utsettes, vi må spille sluttspillkamp på kvelden istedenfor dagen etter fordi vi tapte. Men ok, det betyr at trenerne rekker å snakke med enda noen spillere om hvordan de har det, hva de vil og hvordan vi skal forbedre oss. I tillegg er det stadig flere som vil mene noe om eget spill og om kampen, det blir stadig noen samtaler.

På kvelden skal vi ut i kamp mot det engelske laget Bees. Research viser at de også har vært i en tøff pulje, men at dette skal være mulig. Men, vi må få plass mer spill. Vi justerer organiseringen og lager en plan.

Og på kvelden er vi på plass. Motiverte og tente. Tenningsnivået er opp og dunker til sola periodevis, og vinnerviljen gjør draktene varme. Det er klart for kamp!

Og vi åpner stort og går til pause med ledelse! Vi tror faktisk dette kan gå er konklusjonen i pausen, men vi må kjempe beinhardt – det er ikke over.

2. omgang starter – ting flyter slett ikke som planlagt. Flyten er borte, samspillet ikke til stede, feilene kommer.

Lederteamet vårt (4 gutter), med Ahmet i spissen, er frustrert. Innsatsen er enorm, men tenningsnivået – viljen til å vinne er så stor at vi nok glemmer å tenke litt som lag. Vi blir en gjeng individer på samme sted og ikke et lag. Til tross at Marius, Markus og Lukas drar gjennom dagens vakreste angrep ender headingen i tverrligger og brassesparket går over.  Det blir tap. Vi ryker ut.

Og så er vi lei oss, noen mer enn andre. Noen lei seg, noe er rasende, noen er frustrert og noen framstår uberørt. Men vi skal i samme buss – på samme rom. Og vi løser det med hverandre.

Det er ingens og alles skyld – vi er et lag.

Ledertyper oppstår, medspillere er blitt til lagkamerater og verden går videre. Analysen av kampen utover natta konkluderer med fullstendig overtenning og at her må noe gjøres. Trenerne må tenke, spillere forventer tiltak og løsninger. Vi må videre – dette ordner vi. Og i løpet av noen timer er det ideene på plass, tiltak lagt og vi er klar for det neste steget når vi kommer hjem.
Forresten – det burde være flere cuper. Lagleder Svein må starte jobben med å finne dem

Men, vi lærte jo mer – noe trodde vi fra før, noe var helt nytt. Ruben burde være midtbanespiller, han var god! Mikkel må tøye mer, vi trenger han på banen!!! Elnazeir vil være spiss, så her må vi prøve noe nytt Marius må vi ha lenger fram, vi må utnytte hurtigheten til Herman, Kasper er en jævel på å takle, Leo har en innsats vi ikke har sett før, Thomas liker backplassen, Aldin trives på topp, Birk er kriger (Såpass at det ble tre dager med krykker, men målet ble hindret), Christian har øvd frispark og straffer og det blir spennende å se, Magnus vil trene mer og det var glimrende å få tilbake Sander fra skade.

Vi burde spurt mer, og hatt mer tid. Bra vi dro på cup!

Vi har lært noe om absolutt alle spillere denne uka, både om hva de vil, hva de ikke vil og ikke minst om hvordan vi skal trives godt sammen.

Så ordnet vi en tur på Liseberg likevel. Vi brukte torsdagen på Liseberg og noen litt rundt i byen.

Vi avsluttet med å spise middag sammen. Forøvrig på en restaurant som så vesentlig større ut på bildene, var ikke noe ledig etter at vi kom! Maten derimot – helt perfekt! Og de kommer til å huske oss – fotballaget de hadde hatt besøk av, velkommen tilbake.

Og som trener? I en cup som i vårt resultatpregede verden fort vekk blir avskrevet som ikke så bra så ble vi minnet på en del ting.

Først og fremst, dette er en prosess – vi er i utvikling. Og denne uka tok vi steg, og klarer vi å følge opp det så kommer vil til å vinne flere kamper som lag. Det er en god grunn til å møte på trening, og vi gleder oss litt mer enn før til å møte disse gutta igjen.

Det andre vi ble minnet på er at relasjonene vi bygger, erfaringen vi gjør sammen og opplevelsen vi deler også gjør oss til et bedre fotballag. Og – at det er gøy, faktisk veldig gøy!

Så får vi nevne kort også hvordan trenere og spillere ble enige om at vi gjorde det.
Vi hadde med oss 19 mann. Vi skulle spille minst 4 kamper. Det betyr at fire mann står over hvem kamp, målvakten må stå alle. Og så hadde vi to mann som fikk spille alle, det var krigerne vi nevnte innledningsvis. Og vi gjennomførte det. Dog fikk vi noen skader som gjorde at noen måtte trå til mer, men vi fordelte også spilletida vår. Vi har en del på samme plass, så da delte de kampen – ellers byttet vi selvfølgelig etter behov. Om det ble helt likt fordelt? Nei, det gikk ikke av flere årsaker. Noe har spilt mer, men alle har spilt mye.

Om vi hadde vunnet mer om vi hadde brukt de antatt beste spillerne i hver kamp? Kanskje, men hvis du ser hva vi konkluderte med var utfordringene våre så er det ikke gitt. Det vi er sikre på er at vi er bedre lag enn når vi tro på alle måter, og at vi kommer til å vinne flere kamper til høsten fordi vi er bedre lag både på og utenfor banen.

Noe utelatt? Jepp, masse! Mange samtaler, mange minner, noen tøffe tak, et sykehusbesøk eller to, flere tårer, mye følelser, dustete trenere og en masse annet som du må være med oss for å få vite.

Høres det gøy ut? Bli med oss da vel, vi har plass til flere spillere og støttespillere.

Video/Bilder: Andreas, Ahmet, Svein.